en del av sommer-idyll

Vet ikke om jeg har noe særlig å si i dag.
Hva kan vi snakke om i dag. hmmm..
Vi har jo nå landeplagen som har kommet tilbake.



Måker
Nå begynner jo egentlig vinteren å bli passe irriterende, og snøen er snart borte igjen, da kan man begynne å høre langt i det fjerne små skrik av helvete som akkurat har sluppet ut.
Disse skrikene kan sees på som en del av sommer-idyll, men for meg er det lyden av masete djelver som flyr rundt og maser om mat og sine egene unger.
Man kan ikke gå ett skritt ut av huset, før de er over hodet ditt og advarer alle de andre måkene om at noe menneskelig "nærmer" seg, med det mener jeg at vi er 2.3Km i fra ungene deres, og er akkurat nærme nok til å kunne drepe dem med tankene våre. Er man innen for 1Km er de 1 meter over hodet ditt og de er klare for å angripe, dette er da min største frykt her i verden sammen med hester og sprøyter.
Måker er dyrenes svar på 3åringer, de er overalt og gir seg ikke før de har fått det som de vil, dette er helvete på jord for de fleste. Når man har vært en del på stranden kan man begynne å skjønne deler av "språket" deres, man kjenner igjen skrikene som varsler om mat, og at de er klare til angrep.
Jeg skal nå fortelle om min første dag med dårlig opplevelse med måker :

Det var en vakker sommer dag, solen skinte og jeg hadde hoppet i shortsen.
På denne dagen hadde jeg planer om å reise til mine besteforeldre.
Så jeg koblet opp ipoden og hoppet på sykkelen.
Jeg syklet og syklet, og koste meg i solen med Alter bridge på ørene.
Så kom jeg næmere boligfeltet ved besteforeldrene mine, jeg ante fred og ingen fare helt til et øredøvende skrik, fikk musikken min til å høres ut som bakgrunnstøy på en pub.
Jeg snudde meg, og der var den, verdens styggeste dyr, med 1.7meter fra tuppen av den ene vingen til den andre, akkurat der og da stoppet hodet mitt å tenke, jeg tråkket på og syklet så fort jeg kunne, men uansett var den der, jeg kjente den nappet litt i sekken min og jeg syklet enda fortere.
Med fokus på å se bak meg etter måka, glemte jeg å se etter hvor jeg syklet, og jeg snudde meg fort og kikket foran meg en gang, og da var jeg på vei til å møte veggen, jeg kaster meg til siden og snitter veggen med kneet.
Jakten var enda ikke over, jeg hadde døden i øynene og nærvene vibrerte så det var synelig.
Jeg syklet og så endelig himmelen, der var huset til besteforeldrene mine, jeg hopper av sykkelen og løper inn, jeg er sjelven at jeg er svimmel.
Da kommer bestefar opp trappen, "Næmmen hei Anders, ser ut som du har sett spøkelser ellerno"
det eneste jeg klarer å få fram er da "m-m-m-mmmåke"
da ler han av meg og går ned i kjelleren igjen.
Og jeg var rystet for livet.